Skuespilleren og regissøren, – regissøren og skuespilleren

I forbindelse med oppsetningen av Mistero Buffo av Dario Fo, hvor Terje Strømdahl var skuespiller og jeg selv var regissør, ved Teater Innlandet, 2020, oppstod det under prøvene noen gode diskusjoner. Samtalene dreide seg om hvilket forhold skuespilleren har til regissøren, – og omvendt. Under prøvene ble det klart for oss at Terje, altså skuespilleren,  forholdt seg til regissøren, altså meg, som en autoritet, ja, nesten som en farsfigur. Terje skuespiller følte at han stod til rette for Lars Erik regissør og at det var regissøren som skulle ta de fleste av avgjørelsene. Terje skuespiller hadde et konstant ønske om å tilfredsstille Lars Erik regissør og det ga seg uttrykk i at han ofte straffet seg selv, f.eks. for ikke å kunne teksten utenat, for ikke å kunne kombinere kompliserte skuespillertekniske virkemidler med scenisk tale, eller for ikke å huske tidligere sceniske avtaler. Dette er et kjent fenomen i teaterverdenen og vi kan i dag se at nye arbeidsformer meisler seg ut i forsøket på å bli kvitt denne ikke så kreative maktstrukturen. Nye strukturer blir født og samarbeidet mellom skuespiller og regissør blir forsøkt balansert slik at skuespillerens frykt for regissørens øye kan vike plassen for et kollektivt arbeid hvor skuespiller og regissør jobber som likeverdige medskapende.

Som regissør har jeg tidligere jobbet ved flere oppsetninger hvor jeg tidlig involverer skuespillerne i kunstneriske diskusjoner, utarbeiding av konsepter, utvalg av tekstmateriale, bestemmelsesprosesser og valg av prøveform. Jeg forsøkte følgelig å minne Terje om at det ikke var nødvendig å stille så høye krav til seg selv, og at en prøvetid ikke handlet om å mestre situasjonen, å kunne teksten utenat eller ha full oversikt over det dramatiske stoffet, men at det viktigeste var å gjøre undersøkelser av hva slags indre og fysisk liv rollen hadde under de gitte omstendigheter. Jeg minnet også om at man i prøvetiden har anledning til å gjøre uforpliktende undersøkelser av både form og innhold og at Terje kunne føle seg fri til å utforske andre retninger enn de som var avtalt ved forrige prøve. Men selv om jeg uttalte noe slikt, så var jeg fremdeles regissør, og dersom Terje likevel forholdt seg til regissøren som en som setter spillereglene for hvordan man skal arbeide, – er man da like langt? Vil det da ikke spille noen rolle hva regissøren kommuniserer? Setter skuespillerens oppfatning av regissørens rolle en uunngåelig ramme for arbeidet, eller er det regissøren som driver skuespilleren inn i de gamle maktstrukturer?

Altså blir spørsmålet: hva skyldtes denne frykten for meg som regissør? Er det slik at jeg egentlig skulle ha skapt en ny og utradisjonell kontrakt ved starten av prøveperioden, f.eks. ved å utarbeide nye spilleregler eller endre måten jeg gir tilbakemelding på? I vår oppsetning Mistero Buffo står skuespilleren i sentrum og levendegjør et utall karakterer, med kun sin egen kropp og stemme som virkemidler. Scenografi, lys og kostyme er strippet ned til to plattinger, stående lys og ett enkelt kostyme. Altså er det skuespilleren som står for forestillingens dramaturgiske utvikling. Jeg mente derfor at det først var nødvendig å gå teknisk til verks for å legge til rette for at skuespilleren skulle kunne finne gode overganger i skiftene mellom alle de ulike karakterene. Som regissør trodde jeg på at skuespilleren ville ha nytte av nettopp den strukturen, og at etter denne organiseringen ville skuespilleren finne større frihet og glede i det å arbeide med rollenes indre liv.

Under prøvene hadde Terje og jeg kontinuerlige diskusjoner rundt, ikke bare temaet om organiseringen av skiftene, men også rundt de detaljerte tilbakemeldingene jeg stadig ga om hans fysiske liv på scenen. Terje fortalte at han selv jobber detaljert med skuespilleren når han arbeider som regissør, akkurat på samme måte som jeg gjorde, og at han forstod veldig godt hvorfor det var nødvendig, men han snakket også om regissører han tidligere har jobbet med, hvis metode var å slippe skuespilleren fri, uten å gi tilbakemeldinger i det hele tatt, og hvor skuespilleren får lov til å jobbe i fred under hele prøveperioden, – det ble gode forestillinger av det også.   

Under dette seminaret skal vi snakke om nettopp disse temaene, og forhåpentligvis kan vi gjennom å lytte til seminarets deltagere, både i panelet og blant publikum, komme frem til nye erkjennelser, og nye forståelser av det komplekse forholdet mellom skuespiller og regissør.