ARCHIVE

Artistic
Research
Week 2021

Workshop

Utprøving av hvordan tilkjennegi en form.

Dette påbegynte jeg i 1988 for å illustrere hva som skal til av opptegning for å karakteriserer en form. Kravet var at en lett skulle kjenne igjen formen ved ulike framstillinger. Dette eksempelet er basert på trekanten;

Jeg fant disse mulige måtene å framstille en trekant, – hvert prinsipp har en egenart.

Siden har jeg tilført kjeglen, omdreiingslegemet.

Disse tegningene har gitt opphav til mange visuelle samtaler og aktiviserer forestillingsevne og kan brukes til å diskutere hvordan vi kan bruke illusjoner på mange måter.

Når en har kartet kan en begynne å leke/lage uendelig kombinasjons muligheter. Additive, subtraktive og variasjoner i det det er opp til hver og ens individuelle valg av hvor mye og hvordan en utformer neste generasjon, og fra hvor mange grunnprinsipper en henter noe fra:

Det oppstår fort mange nye hybrider som igjen kan brukes som bygge elementer; videre multiplisere, – elementer i senter,  linje- og flatekomposisjoner med og uten bindinger og der ulik grad av orden og gjentagelse og overlappinger varierer.

Måten å gjøre det på……

Siden har jeg laget disse bordene av trekanter. For i tillegg til kartet og variasjonsmuligheter i selve figuren (trekanten) samt grupperinger, – er menneskelige faktorer i form av motorikk og temperament av avgjørende karakter i en visuell framstilling. Det å tegne trekanter etter hverandre har jeg gjort for å visualisere motorikk og temperament.

Vårt språk behandler dette som en ting for det er jo bare trekanter etter hverandre, – beskrivelsen er korrekt og effektiv. Det er likevel interessant å fortsette fordi det rytmiske forløpet har tydelige variasjoner:

Det at måten vi gjør ting på virkelig presenterer uttrykket er vesentlig å huske. Det behøver ikke være noe galt med ideene, men man må kanskje bare justere måten å visualisere det på. Parallelt til det at hver og en av oss har en stemme, har et fingeravtrykk, har en måte gå på, har vi en måte å tegne på. Derfor er motorikk/temperament samt valg av teknikk, materialer avgjørende faktorer i all artikulasjon. 

Det visuelle språket kan skape likheter der utøveren ønsker og likeledes forskjeller der det er ønskelig. I likheter finner man trygghet, noe en kjenner igjen, –  i forskjellene finer man det ukjentesom kan vise vei videre og skape dynamikk. Da kan en som utøver skape spenning og/eller balanse, velge virkemidler og finne fram til et personlig uttrykk i det universelle visuellespråket.